[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Nei, det gjør vi ikke. Og det kan vi jo heller ikke. Ytelser fra det offentlige har ikke størrelse etter resultat, men noen har jo krav til innsats. Jeg tenker, at hvis du gjennomfører tilpasset undervisning i norsk språk og kultur, så MÅ du jo få med deg NOE? Om du ikke lærer deg å lese eller skrive, så hvert fall få med deg LITT om norsk kultur og styresett? Rettigheter og plikter? Barnas plass i samfunnet?

Ja, og mange av dem kan holde gode og reflekterte samtaler om temaet etter ei lita stund. Men det er noe helt annet enn å vise hva man kan på en test. Vi nordmenn er så vant med skjemaer og testing, helt fra vi er småunger, at vi ikke skjønner hvor mye kompetanse vi egentlig har på det. Og hvor vanskelig det er når man ikke er oppflaska på det.

Som sagt - jeg er helt med på å kreve at folk skal møte, og kreve at de gjør en innsats når de er der. Men vi må samtidig ta inn over oss at en del folk trenger tid. Mer tid enn systemet vårt er lagt opp til. Er det virkelig vettugt å fortelle folk som drømmer om å komme ut i jobb at "nå har du ikke klart å bestå grunnskolepensum innen dine 4 år. Nå skal du avsluttes og søke ufør". Kan vi ikke heller ta oss råd til å la disse bli værende på en tilpasset opplæring i 6-7-8 år, slik at de har kontakt med samfunnet, og sakte med sikkert får språktrening?

Og så tror jeg at vi må være såpass rause at vi hjelper til med å fjerne de små barrierene, de filletingene som ofte er utslagsgivende for at særlig kvinnene blir hjemme. Kanskje er det at noen tar seg tid til å bli med på bussen de første par gangene, kanskje er det å oppsøke folk med mat, smil og/eller informasjon. Klart vi kan fortsette å mene at "såpass bør de da klare selv", men er det verdt det å være firkanta på slikt? Podcasten Hidden Brain har hatt noen fine episoder om adferdsendring i det siste. I "Summer Melt" fra juli tok de opp hva Harvard hadde gjort for å få flere studenter til møte opp til første skoledag. Man skulle jo tro at folk som er kommet inn på en prestisjeskole skulle vært ganske selvdrevne, men de hadde faktisk så mange som 40 % som ikke møtte ved skolestart. Og problemet var hverken gøts eller motivasjon - det var en mengde av små barrierer som var enkle å løse hvis de kom opp i lyset: søknader som hadde datoen på feil linje, bekreftelse på hybelrom som var sendt til feil adresse, foreldre som var sure på avkommet og trengte en liten dytt for å signere på stipendsøknaden, etc.

Vi må gjøre det lett å velge rett. Og samtidig må vi gjøre det slitsomt, kostbart, og generelt ubehagelig å ta de dumme valgene.