[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har sikkert flere eksempler men det siste selvopplevde er når en jeg akkurat har blitt kjent med sier :
"Nei, jeg gidder ikke lese Harry Potter, det er barnebøker! "

Og grunnen til jeg blir irritert over det er at HP-bøkene har blitt grunnleggende kulturkunnskap, og det blir implisert at grunnen til at de ikke blir lest er at man er så komplisert i hodet at man ikke kan lese noe så enkelt som barnebøker.

Og du kan faen meg banne på at når man da spør avventende "Nehei, hva slags litteratur er det som gir deg noe?" Så er det ikke Coetzee liksom de svarer, nei, det er den siste til Nesbø eller Marian Keyes eller noe annet totalt non-utfordrende lightgreie.

Jeg prøvde meg på Harry Potter da den første crazen startet, men sluttet fordi jeg syns det var en barnebok. Ikke fordi den var for enkel eller noe, egentlig heller fordi jeg ikke er så glad i fantasy. Men jeg har satt pris på å lese dem med Hiawata og nå som han har mistet interessen, vurderer jeg å lese dem ferdig selv. Men jeg leser bare Nesbø av de andre du nevner. Helt uten å mene at det er høyverdig.

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Ane Brun-elsk er dealbreaker for meg. Eller, iallefall føler jeg at vi rent musikalsk er lysår fra hverandre. Man kan jo være OK læll, men jeg vil helst ikke at de skal ta over som musikkoordinator i min umiddelbare nærhet.

Ane Brun er jo dødsfin! Eller var, i allefall.