[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Jeg glemmer aldri da min mor, hennes venninne og vår faste lege kappløp med meg rundt spisebordet hjemme. De kom fra hver sin side og klarte selvfølgelig å fange opp den vettskremte 5-åringen som hadde pådratt seg en byll på rompa som nå skulle skjæres opp. Mor og venninne holdt meg nede, doktor Knutsen håndterte skalpellen. Det ble et par minutters hyling, men kan ikke si det har påvirket meg i ettertid. Ingen legeskrekk eller utrygghet videre utover i barndommen. Tror det hadde mye å si at jeg hadde trygge, men bestemte voksne rundt meg som ikke speilet min egen redsel. Det var ingen nøling eller usikkerhet, bare en just do it-holdning.

Tannlegen derimot, da snakker vi traume. Dette kunne sikkert vært minimert eller i beste fall unngått, hadde jeg hatt min mor med meg. Hun ville aldri tillatt at jeg ble straffet på den måten jeg gjorde.

Trygge, og kjente voksne som ikke formidler usikkerhet i situasjonen og som ikke lar barnets redsel synlig påvirke dem, tenker jeg bidrar til at situasjonen ikke fester seg som et traume. Selv om det oppleves vondt og skremmende der og da.

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg er så enig! Det kan være ganske tøft å være den voksne også i sånne situasjoner, men det må vi stå i.

Man unngår ikke traumer av å ha trygge, stabile foreldre altså. Jeg skjønner at det er godt ment, men å tro noe slikt gjør ting vanskelig for mange foreldre. Min mor strever mye med at hun tror de ikke var trygge nok. At hun kunne hindret det på noe vis. Det er ikke bare barn av hysteriske mødre som får traumer.