[kie]

Opprinnelig lagt inn av ingrid-lille, her.

Men samtidig, jo jeg synes synd i foreldre som har barn med ADHD og lignende diagnoser. Jeg unner ingen foreldre å ha syke barn.

Men jeg klarer ikke ta klaging og surking seriøst når de samtidig som de klager over at ting er vanskelig, ikke prøver enkle grep for å se om hverdagen kan bli lettere.

Det blir som å sitte i en stol på torsdag formiddag i en skitten og utvasket joggedress, drikke cola og spise potetgull og klage over at man er tjukk og ser ut som et dass.

Jeg tror veldig mange ikke tar med i beregningen at veldig mange foreldre som har barn med ADHD og lignende opplever å føle utbrenthet på kroppen. Er man utslitt kan selv de enkleste og mest nyttige endringene virke uoverkommelige. Noen ganger kan kraftløsheten, motløsheten og resignasjonen være så tilstede at man nesten ikke makter det man allerede gjør.

Selv om det er lurest sånn og slik.

Det er også greit å ha i bakhodet at familier som lever med en eller annen form for sykdom/funksjonshemming ofte opplever å bli pepret med gode råd om alt fra homeopati til juling. Er man sliten og stuck i utmattelsen er det kanskje ikke like greit å sile.

Veldig ofte er det ikke omsorgen for barnet som er det slitsomme. Det er alt det rundt. Søknader, ansvarsgruppemøter osv. osv. Noen ganger må man velge mellom å bruke de kreftene man har på å stille opp administrativt (møter, papirer, legebesøk, skjema) eller å jobbe med barnet. Ofte kan det å prioritere det administrative på sikt gi avlastning og økonomisk rom for å følge opp barnet bedre. osv.

Jeg forsvarer ikke at man ikke gjør lure ting. Jeg ville bare si noe om at ting som virker så lettvint sett fra utsiden kanskje ikke er det. At noe som ville vært overkommelig for oss og dermed også egoistisk å la være å gjøre kanskje er noe annet for andre.

Dette er en av de virkelig viktige grunnen til at avlastning og andre støtteordninger + velvilje fra samarbeidspartnere som skole etc. betyr mye for barnet. For når de andre tingene faktisk fungerer så gir det mer spillerom for foreldrene å faktisk fokusere på sin oppgave.

Å ha et funksjonshemmet barn med alt det administrative ekstraarbeidet det kreves betyr rett og slett at man har et barn som trenger en mer enn vanlige barn og at man selv som foreldre ofte blir mer bundet opp av de administrative arbeidet og dermed har mer man skal gjøre på mindre tid og krefter.

Om man virkelig vil løse problemer er dette en viktig ting å ha i bakhodet før man omtaler en særdeles vanskelig situasjon og utifra egne forutsetninger.