1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at mannen hans, spilt av Hugh Grant, av alle! åpner døren med en surdeigstarter i hånden! Som i forrige film er Blanc på underpriviligert kvinners side, og de mange detaljene som viser, lenge før det blir sagt høyt, at Elon Musk, jeg mener Miles Bron, er en idiot er det veldig gøy å følge med på. Jeg håper dette blir en like lang og suksessfull franchise som den forrige Craig spilte hovedrollen i!
2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag. Til og med de groteske arvingene i byens to feidende familier fikk en lykkelig slutt!
3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.
4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! 
Og vi lo mye.
5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.
6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.
7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.
8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.
9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.
10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.