Sommeren 1993 haiket jeg Irland rundt, 3 uker, med ei venninne. Vi opplevde utrolig mye.
Vi ble blant annet vekket av at ei bombe gikk av i gata utenfor ungdomsherberget vi bodde på i Derry, Nord Irland - det smalt som ville f... det hagla glass rundt oss, brannalarmen hyyylte og rommet var fullt av mer eller mindre hysteriske turister, ansatte på ungdomsherberget og politi. Det var en mildt sagt bisarr dag etterpå - hvor fort byen gikk tilbake til normal gjenge - folk satt og drakk te og skravla: «so, you heard the alarm clock this morning you as well.» Buskers sto i portåpningene i bymuren og sang «don’t you know, they’re talking about a revolution - it sound like a whisper...»
Å ha opplevd Derry mens borgerkrigen gikk mot slutten - de britiske kontrolltårnene i byen, soldatene som patruljerte gatene hver kveld fra klokka 18 og utover, og helikopterne som hang over byen fra samme tidspunkt - samtidig som man fikk gode venner, opplevde nærhet og galgenhumor og framtidstro - det satte spor. Jeg vil heller aldri glemme følelsen av å stå sammen med flere hundre mennesker på en fotballbane, et stykke utenfor Derry, se det Irske flagget vaie i vinden, synge den irske nasjonalsangen - og samtidig se soldater sittte med maskingevær og betrakte oss fra døråpninga på helikopteret over oss... Jeg vil aldri, noensinne, glemme den følelsen.
Og resten av ferien - haike med et utall merkelige mennesker, aldri helt vite hvor vi havna - «oh, you’re on your way to a music festival in Letterkenny? Ok, we’ll go there!» Stå i pissregnet i Dublin, seint en fredag kveld, oppdage at det er cupfinale i byen og ikke ei ledig seng å oppdrive... Bli enige om at to damer på 23 klarer banke en tannlaus gubbe på 70+ om nødvendig, for så å takke ja til tilbudet om å overnatte på låvegulvet hans - for så å tilbringe natta på en skitten madrass i en shady bakgate i Dublin, under et låvetak - for å bli vekket i sjutiden neste morgen av at en tysk junkie med rastasveis spiller didjeridoo inn i øret mitt...
Kjøpe to Guinness rett før puben stenger, for du veit at det er bare de som ikke har skjønt poenget som går hjem når dørene låses. De som har skjønt det blir bare sittende - for når døra er låst, klokka er bikka over midnatt, ja, da er det ny dag, nye muligheter, og du er nå en del av a private party, for så å sitte og drikke og skravle med en politimann til klokka er 6 om morgenen, da må han hjem og dusje, for han skal på jobb. 
Ha båtbilett til LeHavre, for å skulle videre til Paris - bare skulle drikke opp sine siste irske pund i nærmeste pub... bli full og glad, bli skjønt enige om at bah, ingen av oss liker Paris likevel - ramle ned på fergekontoret, få pengene tilbake for biletten - ringe venninna i Paris: «eh... we’re sort of not coming... eh... we lost the ferry,» mens en kar står i bakgrunnen og gauler «they’re lying, the ferry is right there - I’m a policeman, and they are lying,» for så å bli ekskoetert av samme politimannen til nærmeste cashpoint for å ta ut enda mer penger, ta Darten tilbake til Dublin - og så oppsøke hva vi anså som vårt låvegulv igjen...
Sitte på pub på ei bittelita øy, hvor de bare snakker irsk, og du skjønner du blir snakka om og gjort narr av, og når du går på do oppdager at damedoen er full av spindelvev - for på den øya, der går ikke damer på pub - og så ta ferge tilbake til selve Irland, og oppleve at en guttunge på 10-12 år peker på oss og jodler «hey, you’re the women from the pub,» og så ha det kjempegøy med å snakke fotball med samme unge, for han hadde vært på Ekebergsletta i Oslo og spilt i Norway Cup! 
Gud bedre - det er 25 år siden snart, men den ferien der... 