[Input]

Jeg hadde faktisk ALDRI kommet meg inn på boligmarkedet om jeg ikke hadde giftet meg med en mann som har ressurssterke foreldre. Og jeg er høyt utdannet og tjener godt (relativt), men som aleneforsørger har jeg ikke sjanse til å spare opp raskere enn boligprisene stiger. Jeg kunne selvfølgelig flyttet ut av Oslo, men i mannens hjembygd, som er en time-ish fra Oslo, koster en liten leilighet nesten det samme som den leiligheten vi har kjøpt i Oslo. Det begynner å bli veldig høye priser også i områdene rundt Oslo, og uten førerkort hadde det ikke vært praktisk mulig for meg å bo der. Og det er åpenbart ikke formålstjenlig at jeg må flytte fra hele mitt nettverk og barnets far for å kjøpe bolig.

Jeg er veldig opptatt av at man ikke skal la "enkeltskjebner" veie tungt i diskusjoner om systemet, men her er det så mange, og det er så tydelig at de som har mest er de som vinner på dette. Og det er absolutt ikke vanskelig å tenke seg måter å løse dette på som hadde fungert bedre, og som også hadde medført en viss stagnasjon i prisvekst og at folk ikke fikk mer lån enn de kan betjene.

Det er jo også ikke helt uvanlig å ta opp forbrukslån på flere hundre tusen for å dekke egenkapitalkravet. Bankene ser ikke på likningen før året etter at man har det lånet, og det kreves ingen dokumentasjon på hvor man har fått pengene fra. Da vi søkte om lån nå, ble vi spurt, og vi krysset av på arv/gave/sparing, men ingen sjekket, så vi kunne lett løyet. Og i desperasjon kan jeg nesten forstå at folk gjør det. Som boligleier tilhører man en underklasse i Norge.