[Polyanna]

Nå leser jeg Alle skal ned, og den var jo mest sånn skrekkfilmaktig underholdende så lenge det handlet om valgkampen. Det var spennende og interessant å se et prosjekt kollapse så fullstendig, sånn fra utsiden.

Men så kom jeg til delen om Giske og varslene, og jeg er så hoppende rasende at jeg nesten ikke fikk sove i natt. Behandlingen av varslerne, hvor redde de var før de varslet (noe som vel forklarer hvor få som har stått frem, i forhold til omfanget man har en mistanke om er der...), hvordan løfter ble brutt, hvordan Giske klarte å sno Støre rundt til å la ham fortsette og til å la ham få fortelle sin historie med sine forbehold.

Tajik sa noe interessant i en av meldingene hun sendte til en av varslerne, hun i Tromsø, tror jeg. Ref spørsmålet i overskriften til tråden:

"Jeg har lagt merke til et mønster i saker som omhandler seksuell trakassering generelt, og ikke nødvendigvis i sakene om Giske, og det er hvor mange jenter og kvinner som selv prøver å normalisere situasjonen mens de står i den. Noen fordi de er redde for at situasjonen skal eskalere, men mange bare fordi de føler et ansvar for at ting er som de er. De føler et ansvar for å fikse det, normalisere relasjonen til den som har trakassert dem, de bruker uhorvelige mengder med energi på å glatte over det som har skjedd. Det er energi som tappes av dem, også i ettertid."