[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg HAR vært mor til et barn som har dyttet såpass kraftig til andre barn, at det, størrelsen hans tatt i betraktning, var å regne som vold, etter min definisjon. I situasjoner der han var blitt provosert og ertet ganske voldsomt. Reaksjonen vår? Å be skolen melde fra om ALT som var i den gata, slik at vi kunne følge det opp hjemme. Også situasjoner de mente ikke var alvorlige eller der han ikke hadde "skyld". Alvorsprater hver gang (totalt 2-3 episoder). Masse snakk om å finne teknikker for å styre sinnet sitt. Masse hjelp til å identifisere akkurat HVA som fikk det til å klikke hos ham, slik at han kunne være kaldere i hodet i situasjoner som oppstod. Og bruk av zenedine Zidane-historien til det kjedsommelige: det hjelper ikke at "alle" forstår hvorfor han skallet den motspilleren. Det var Zidane som ble utvist, han som sørget for at Frankrike ikke vant VM (eller EM?), han som gikk ut av en lysende karriere som en voldsmann i stedet for en seierherre.

Mens andre i samme situasjon, på samme skole, altså stadig kom med "men det som EGENTLIG skjedde, vet du, da sønnen min slo den og den, det var jo at..."

En av oss kom problemet til livs, den andre gjorde det ikke.

Jeg har respekt for at det finnes noen som virkelig har strevd og reagert og jobbet for få barnet sitt til å ikke slå, år etter år. Men det er ikke normen, altså.

(Snakker generelt)

Har hatt samme opplevelse, og jeg snakker til jeg er grønn. Og jeg legger ikke skylda over på noen andre. Men det er vanskelig når jeg faktisk ikke finner ut av hvorfor det skjer(heldigvis mindre og mindre av det). Det jeg vet er at enkelte i den klassen vet nøyaktig hvordan de skal trigge min sønn sånn at han blir sint. Og jeg har pratet masse om å trekke seg vekk, om å finne strategier, om å heller gå til en voksen, uten at jeg nødvendigvis har nådd helt inn. Det er sannelig ikke lett alltid. Men vold er uansett aldri greit.