[Toffskij]

Jeg er klar til å si litt mer om hva jeg syntes. Jeg likte vel i det store og hele boka godt. Den var drivende godt fortalt, og jeg måtte strilese på slutten. Likevel nådde den ikke helt opp hos meg, og det tror jeg kanskje kan ha noe med akkurat denne typen myldrehistorie å gjøre, at jeg ofte liker bøker med bærende hovedpersoner bedre. Jeg synes liksom ikke man kommer tett nok innpå noen av personene.

Jeg syntes fortellerstemmen var veldig interessant. Jeg-personen er jo egentlig veldig lite til stede i boka, han forteller (og fikser på) historier han har hørt av andre, gjerne via-via-via, og i de delene av fortellingen der han selv er med, er han der mest for å observere andre (og den ene av de to vesentlige tingene han gjør, gjør han jo i egenskap av kikker!). Og det ser ut til at han mest forteller historien for å forstå tapet av en annen veldig fraværende karakter, nemlig Flappøre. Og sånn føyer han seg inn i rekka av personer som ikke lever her og nå, men lever for noe annet og prøver å komme seg vekk fra noe i fortida (Askild og kubismen, prøver å komme vekk fra minnene fra krigen; Bjørk og legeromanene, prøver å komme vekk fra ekteskapet; Flappøre og forretningene, prøver å komme vekk fra faren og hele suppedasen osv.)

Den eneste som slår seg til ro, er kanskje Eplehodet? (Med syltestrikker, kone og tolv unger. )