[noen]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Naturopplevelser handler for min del om å være nær naturen og å være mer eller mindre i fred. Å tråkke i hælene på andre, er det angsten for å være alene eller er det at angsten for naturen er lettere å håndtere i flokk? Er det angsten for å ikke ha "gjort det man skal gjøre"?

Eller kanskje man bare har lyst til å se et fint sted man har hørt om fra andre.

Jeg synes mange kan være litt mer rause og litt mindre nedlatende overfor masseturisme enten det er i fjellet, i "Syden" eller andre steder. Jeg synes ikke det er så rart at mange har lyst til å gå til Trolltunga osv. Det er jo helt spesielle steder. Og kanskje det er det man har hørt om? Å legge i vei ut i det ukjente krever litt mer kunnskap og initiativ enn å gå til disse godt merkede, kjente stedene. Jeg foretrekker primært roligere områder når jeg går i fjellet, men jeg koste meg også da jeg gikk Besseggen i fjor. Det var på den travleste tiden, men jeg fikk ikke følelsen av å gå i flokk. Og jeg synes det var herlig å se at så mange har lyst til å bruke mange timer en fin sommerdag på å gå i fjellet. Jeg snakket med folk fra hele verden som alle delte en følelse av å oppleve noe vakkert og flott.

Hvis alle de som går til Trolltunga osv. hvert år heller skulle gå sin urørte, ensomme tur, ville vi få større problemer i fjellet, tror jeg. Eller hva om alle de som drar til Mallorca heller skulle finne sin uberørte øy?

Så oppstår det noen utfordringer på de mest besøkte områdene. Noe kan løses gjennom vaktordninger, fjellguider, bedre toalettfasiliteter osv., men forholdene i Lofoten viser at det kanskje på ett eller annet tidspunkt blir fullt. Trusselen dette kan være mot allemannsretten bekymrer meg litt.