[Billa]

Men, det å ha komplekser for noe er jo ikke nødvendigvis kjønnsspesifikt?

Jeg er ikke uenig i at diskusjoner rundt likestilling og kvinnekamp fort blir på mikronivå og me me me. Vi er jo oss selv nærmest og flere enn jeg føler vel kanskje et behov for å si noe om hvorfor man kan være opptatt av likestilling, likelønn og jenter opp og frem, SAMTIDIG som jeg barberer leggene eller bruker maskara. Vi kan godt snakke om de store linjene, men jeg vet sannelig ikke om det beste våpenet for kvinnesaken, ikke rett og slett er kvinner selv. Kvinner med eller uten rumpetruser, kjøpefarget hår, blomsterranke-tatovering på fotbladet, spidervipper eller selvbruning. Kvinner som tar utdanning, krever høyere lønn, får ansvar, tar ansvar, velger selv lengde på svangerskapspermisjon og om de skal endre navn når de gifter seg. Kvinner som blir Statsminister, Finansminister og Utenriksminister på tross av kropp og pupper og kjoler med artig trykk.

Jeg ser ikke helt hva annet vi kan gjøre? Jeg har i hvert fall ingen tro på å hoie i gatene den 8.mars og beskrive en hverdag som de fleste ikke egentlig kjenner seg igjen i eller som synes fremmed og rart. Jeg har tro på å lage (og å være) eksempler for egne (og gjerne andres) barn. Sørge for at jeg er MEG før jeg er kvinne, og ta alle mine valg på TROSS AV og ikke FORDI. Jeg synes ikke man skal se bort fra at hvis mange nok gjør bittesmå endringer, så beveger de større massene seg etterhvert.

Det å be folk (menn/kvinner) omfavne ha flagrende magehud, små pupper, stor rumpe eller hår på ryggen er sprekt, og jeg tenker at for de fleste av oss så handler vel dette med komplekser også litt om dagsformen. De Lillos synger om "av og til", og jeg har det hvert fall veldig sånn. Av og til kan jeg glemme å barbere meg under armene og det gjør ingenting. Av og til kan det være særdeles viktig at skjørtet skjuler knærne.