Her er fakta:
Det finnes regler for hvordan dette skal deles. For at disse reglene skal anvendes må man altså gjøre krav på deling likt eller skjevt eller hva man nå ønsker. Enten vil begge parter være enige i at delingen ser fin ut, eller så vil de være uenige. (Ikke uvanlig fenomen.)

Er man uenige så må man komme til enighet på en eller annen måte. Som regel engasjerer man da en advokat også brevveksler advokatene og holder på ganske lenge - til et par tusen per time. En vakker dag må man i retten og sloss for det man vil ha. Da har de fleste gitt opp for lenge siden og inngått forlik fordi man har barn, er blakk, er utslitt, ikke har råd til mer advokat, det ikke er nok i boet til å forsvare å sloss mer eller andre årsaker.

Dersom man mot formodning skulle finne på å orke å sloss fremdeles når man kommer til retten så kommer loven til anvendelse. Den sier at man har krav på å ta med ut det man tok med inn i forholdet, det som er anskaffet underveis skal deles likt. Det skal så bevises hvem som eide hva i starten av forholdet. Sier du at du eide noe og ikke kan bevise det og han nekter - sorrymac - da fikk du ikke uttelling på det.

Arv man har fått underveis kan man kreve skjevdelt/særeie på, men da får man kun dette dersom verdien er sporbar. Typ om man arvet en leilighet som fortsatt finnes så får man den ut av boet. Solgte man den og brukte pengene på å pusse opp felles bolig så er de ikke sporbare og inngår i sin helhet i felles bo.'

Men altså - hva du har krav på er ikke mer verdt enn hvor intenst du er villig til å sloss for det. Sier eksen tvert nei så er det nei inntil du orker jobben med å nedkjempe motstanden hans - ergo ender de fleste i et eller annet forlik. Om ikke før så gjerne i første rettsmekling etter at dommeren har sagt sitt i matlei stemme.