[Bokormen]

Nå bare synser jeg, basert på familie og omgangskrets - det er ikke sikkert dette er relevant i det hele tatt, men:

- Jeg kjenner mange som da de var 30 fortsatt reiste "hjem" og slappet av i jula og ferier generelt, og fikk maten servert. Som brukte mye tid på hobbyer og sosiale ting, og generelt seg selv. Og som bare få år senere sitter med et par små, hvorav minst en alltid er småsyk virker det som, og som i tillegg til å måtte opp tidlig, rekke barnehagen, drifte en husholdning, har måtte gi opp en del av tingene de likte godt.

- Igjen, ikke sikkert dette er gjengs, men mange jeg kjenner lener seg veldig mye på besteforeldrene. Og ungene er vant til at det nesten alltid er flere voksne tilgjengelige, slik at de dagene det ikke er slikt, blir det slitsomt for både den ene voksne som ev må ta ettermiddagen alene, og for ungene, som kjeeeeeeder seg, fordi den voksne må lage middag, eller ikke kan bli med ut og sykle, fordi lillebror skal legge seg. Og det er reelt grualt da bestemor skal på ferie i to uker, fordi det blir mye surv både hos små og store av å gå oppå hverandre.


Igjen, bare synsing: De jeg kjenner som er alene med barn, eller har lite avlasting, er gjerne de som minst fokuserer på hvor slitne de er. Det har de vel ikke tid til å dvele ved.



Jeg ser at dette blir litt flåsete altså, og jeg forstår veldig godt at sykdomsperioder, trassalder og den slags er utmattende til tider. Men jeg synes at det har blitt mer fokus på hvor slitsomt det er med barn, i forhold til da våre var små.