[Einhyrningur]

Jeg har stor sympati for fattigfolk og deres familier. Jeg vokste opp i en slik selv. Vi hadde alltid mat, men det gikk mer på mammas vilje og kreativitet en på hvor mye penger vi hadde.

Likevel blir jeg utrolig kald og kynisk når jeg leser blogger om elendighet med skjult agenda. Det er to ting som irriterer meg med bloggen. Det ene er den utrolige sytingen. Alt skal være så utrolig melankolsk og dramatisk, selv det som faktisk er positivt. Og det andre er hintingen om penger.

De jeg velger å støtte er ofte de som er realistiske i sin tigging. Skal du ha penger så får de be om det, ikke dårlig skult hinting. Og for det andre så får man ikke mye sympati av meg med våte dådyrøyne.

Det er mye mulig bloggen er ekte og at denne faren har det tungt, men slik som han legger det fram får jeg mest lyst å sparke han i hekken og be han gjøre noe med det, i stedet for å klage. Dessverre.