[Mei]

Jeg trenger detaljene. Jeg må vite at dette skjer, hva som skjer, hvordan det føles. Bare sånn kan jeg møte barn som har opplevd dette på en måte som gjør at de ikke føler skam. Stille spørsmål eller si ting som gjør at jeg ikke fjerner meg fra dem men lar dem forstå at jeg har hørt det før, de er ikke alene om å ha opplevd det de har gjort. Hvis jeg blir sjokkert tør de ikke fortelle mer. Jeg er ikke herdet, for jeg blir fortsatt fullstendig utmattet av historiene. Likevel må jeg stadig minne meg selv på at det skjer og hva som skjer.

Så kan man si at det ikke betyr at alle trenger å vite alt og høre alt. Det er godt mulig, men alle som har barn og møter barn bør i allefall vite nok til at de tør å se og høre eller lese mellom linjene hvis et barn forsøker å si fra. Barn som har opplevd overgrep forteller det slett ikke alltid rett ut eller tegner en tegning som alle forstår. De viser det på andre måter, og om de tør forsøker de kanskje å sondere terrenget hos noen de stoler på. Det er som oftest ikke en offentlig ansatt med kurs i barnesamtaler og seksuelle overgrep. Det kan være deg. Og jeg synes i iallefall at disse barna fortjener at vi vet nok til at vi ikke lukker porten hvis de har satt den på gløtt.