[My]

Jeg er flinkest til å ha store barn. Jeg var ikke særlig flink til å ha småbarn, jeg er ikke særlig glad i å leke. Var aldri den som var flinkest til å sitte på gulvet og bli servert liksommat, "lete" etter unger som har gjemt seg bak gardina, dytte fart i huska, sitte i sandkassa, få tildelt rolle som baby eller hund etc, slike ting kjeder meg enormt. Men jeg var flink til å lese bøker da, synge og slike ting, og ta med ungene på tur.

Jeg var en sliten og ikke særlig flink babymamma. Første runde hadde jeg en veldig krevende baby som gråt mye, deretter hadde jeg to babyer på en gang. Følte ikke at jeg håndterte noen av delene særlig bra, og husker lite fra den tiden. Det var bare om å gjøre å holde hodet over vann fra den ene dagen til den neste, og de som sa jeg måtte ta vare på den dyrebare tida, som liksom gikk så fort, hadde jeg mest lyst til å gi en på trynet.

Jeg føler i grunnen at jeg har fått mer og mer kontroll, og barneskoletiden har gått som en drøm. De utfordringene som har vært føler jeg at jeg har tatt på strak arm, jeg elsker oppfølging av skole, venner og fritidsaktiviteter, og tenker ofte på at det er i disse årene de viktigste barndomsminnene skapes. Og denne tida skulle jeg gjerne kunnet bremse. Men jeg gleder meg også til å ha tenåringer, jeg har alltid likt tenåringer. Mannen og jeg har til sammen 6 tante- og onkelbarn som er i tenårene nå, fra 13-18 år, og de er bare verdens fineste folk, alle på hver sin måte.