[Toffskij]

Jo altså, tonem 1 er opprinnelig et tonefall for ord på én stavelse, mens tonem 2 er et tonefall for ord på flere stavelser. Hoveddelen av ord med tonem 1 er derfor enten ord som bare hadde en stavelse i norrønt, men har to nå, eller ord som er lånt fra andre språk (og det inkluderer en god del navn fra f.eks. Snorre som har kommet i bruk igjen i nyere tid).

Eksempler: Bønder har tonem 1 fordi den norrøne flertallsformen av bonde var bøndr. E-en har kommet til seinere, men tonemet besto. Det samme gjelder f.eks. bøker (bøkr), føtter (føtr) og en del andre ord som skifter vokal i flertall (omlyd).

Et navn som Martin har tonem 1 selv om det har to stavelser, fordi det er lånt inn, antagelig via tysk, og de tyske(?) toneforholdene lignet mest på tonem 1. Ola har tonem 2 fordi det kommer direkte av det norrøne tostavelsesnavnet Olafr. (Men Olav kan ha enten tonem 1 eller 2, se under om Ari Behn).

Ari Behn uttaler navnet sitt "feil" i forhold til disse reglene, fordi Ari var et tostavelsesord i norrønt, og derfor burde ha tonem 2 (som Are, som er den normale arvtageren til norrønt Ari i norsk). Men navnet har blitt lånt direkte inn fra Snorre, og forsynt med det tonemet som virket mest naturlig i dag, nemlig det "eksotiske" tonem 2.

Dette systemet er ikke vanntett på noen måte, og det er og har vært mye fluktuering (siden det – stort sett! – ikke er noen som aktivt går rundt og tenker på norrøn stavelsesstruktur når de velger tonem i dag), men det holder stikk i forbausende stor grad fortsatt.