[Ru]

Den siste tiden har det skjedd et par hendelser som har fått meg til å tenke litt. Ja, altså - det skjer jo stadig vekk det da, men denne gangen i litt andre baner.

Ikke så langt unna her jeg bor er det ei kvinne som forsvunnet. Hun har vært borte i snart 1 måned, og politiet har ingen spor. Jeg kjenner veldig mange i nabolaget til hun som forsvant, som forteller om politiet som går dør-til-dør og om media som er på jakt og generelt sett alle som spør og graver.
Og så slår det meg da, at i denne saken - som så mange andre lignende saker, så er det så mange som har en mening om både det ene og det andre. Greit nok det, men av slikt oppstår rykter, skyld fordeles før man en gang vet hva som har hendt, og som vanlig så "er det noe alle burde ha sett".
Hva er det som får oss til å være så raskt ute med å dømme, bare fordi noen har en annen hudfarge, ser litt rar eller sjuskete ut, eller alltid har holdt seg litt for seg selv?
Jeg kjenner godt til familien den savnede er giftet inn i, og ja - den delen av familien har stort sett alltid holdt seg for seg selv. De har sine interesser, og de duller med det - og plager ingen. De er normale folk, med utdannelse innefor interessefeltet, de har et hjem og en jobb, og er ikke spesielt ressurssvake. Likevel er det så mange som mener både det ene og det andre, hvorpå flere av forslagene kan gi en person lang tid i fengsel; og felles for dem alle er at ingen av dem virkelig vet hvem det er snakk om. De kjenner dem ikke, men har lest om dem i avisen og hørt om dem på tv - og med det som utgangspunkt sender de dem gladelig rett til helvete.

Hva er det med oss som gir oss denne guddommelige fullmakten? Vanlige folk i gaten er da ikke skikket til å trekke hverken den ene eller den andre konklusjonen? Vi kan synse og vi kan tro og mene; og vi gjør det til det fulle ved å alltid tro det verste om folk. Og er det noen som er litt utenfor normalen som er innblandet, så løper fantasien løpsk.


:frust.ferdig: