[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns Maves poeng om å ikke venne barna til at det er helt normalt at folk overvåker hvorhen du går er veldig viktig (og noe jeg ikke hadde tenkt nevneverdig over, må jeg innrømme).

Tilbake til mitt tenkte eksempel (at jeg helt sikkert hadde sagt spakt "ok" om mine foreldre ville overvåket meg, selv om det ikke var ok for meg), så er jeg temmelig sikker på at jeg hadde stått enda verre rustet inn i mitt voksne kjærlighetsliv med normalisert overvåking i bagasjen, enn det jeg allerede var (pleaser og pushover "takknemlig fordi noen LIKER MEG!!" - absolutt ille nok som det var). Og jeg tror mitt første seriøse forhold, med en ganske kontrollerende fyr, hadde kunnet endt mye styggere.

Akkurat dette er nok kjempeviktig. Når overvåkning i seg selv er normalisert, er det utrulig vanskelig å skille mellom "omsorgsfull overvåkning" og overgrep. En viktig del av foreldrerollen er å lære barna å sette grenser for seg selv og det kan vanskelig gjøres med overvåking. Å tro at et barns samtykke er reellt, er veldig naivt.


Det er fint at mange ikke har egne erfaringer med vold og kontrollering, men dere vet i ikke hvilke erfaringer barna deres får i fremtiden. Det er lurt å reflektere over om man ønsker at "mamma overvåker pappa" er noe dere vil skal være normalisert for barna.