[Pebbles]

Jeg var i en begravelse for et år siden hvor mannen til avdøde presiserte i minnetalen at kona hadde fått kreftsykdom men at hun ikke kunne lastes for det fordi hun hadde levd så sunt.

Om en skal synes mindre synd på folk som får sykdommer "selvforskyldt", lager vi livet brutalt. For det første er ikke usunne livsvalg som bunner i selvmedisinering noe det er lett å slutte med selv om en "vet bedre". For det andre er det ikke bare valg som røyking og overspising som fører til sykdom - kronisk stress gjør også det. Møter folk som er i stressede jobber eller livssituasjoner den samme pekefingeren som de som røyker eller overspiser? Sykdom skyldes ofte ubalanser, og ubalansene oppstår gjerne som et resultat av belastninger. Jeg tror oppriktig at folk gjør så godt de kan med livet sitt med de forutsetningene og resursene de har. En skal aldri tro at folk ikke gjør så godt de kan bare fordi de ikke klarer å gjøre så godt som en selv klarer. Noen med alt på stell har levd livet på en myk silkepute og evner ikke å forstå hvilke (usynlige) belastninger andre som gjør "dumme valg" har i baggasjen.

Sutring over bagateller eller naturlige konsekvenser av feilvalg (som i parkeringsbot-eksempelet) har ikke jeg heller noen tålmodighet med. Men folk som har det vanskelig i livet har jeg like mye empati med enten det er såkalt selvforskyldt eller ikke.