[My]

Jeg hadde en lengre samtale i går kveld med min 2020-konfirmant, som lurte på hvorfor hun ikke var døpt. De er visst bare fire i klassen (av de norske) som ikke ble døpt som babyer, hvorav den ene ble døpt i fjerdeklasse. Så jeg forklarte litt om hvorfor det var viktig for meg, at jeg mener at religion og tro er en personlig ting man må føle inni seg, ikke noe andre kan bestemme. Derfor vil jeg at hun skal få ta et selvstendig valg om hun vil være døpt eller ikke. Jeg sa at hun står fritt til døpe seg om hun vil, men da vil jeg at hun skal ha tenkt godt igjennom det, og gjøre det fordi hun føler sterkt at er riktig for henne å være medlem av kirken. Det skal være fordi hun tror på det kirken står for, ikke fordi de andre i klassen er døpt. Et sånt valg er noe man skal leve med fortrinnsvis resten av livet, også når man er 36 eller 54 år, når det vennene man hadde i sjetteklasse gjorde og ikke gjorde ikke lenger betyr noen verdens ting.

Jeg sa også at jeg ikke vet om det var det riktige valget av oss å la være å døpe henne og søsknene hennes, men at man som foreldre bare må gjøre det som føles mest riktig for seg og sin familie, og ta de valgene man føler man kan stå for. For min del liker jeg å gjøre ting "på ekte", og selv om jeg vet at mange ikke synes det gjør noe, så ønsker ikke jeg å stå i kirken å late som om jeg tror på noe når jeg ikke gjør det, for det føles feil for meg.

Jeg sa også at det går fint an å være kristen uten å være døpt, og det går fint an å være døpt uten å være kristen, mange er jo det. Men om hun vil døpe seg uten å være kristen får hun gjøre det selv, etter at hun har fylt 15, som er aldersgrensen for å melde seg inn i foreninger og kirkesamfunn. Om det er noe jeg skal legge til rette for før den tid så skal det være på grunn av kristen overbevisning, og ikke noe annet.

Jeg spurte om hun syntes det var synd at hun ikke er døpt, men hun sa hun visste ikke, hun vet ikke helt hva det innebærer. Hun ville tenke mer på dette, og finne ut senere hva som er riktig for henne. Vi snakket mye mer også, om hvem vi kjenner som er døpt og ikke døpt (de fleste søskenbarna er det for eksempel ikke), hvordan det var da jeg var barn (ei i klassa som ikke var døpt, og da vi var barn sa vi at hun derfor ikke hadde noe egentlig navn, hun var bare kalt navnet sitt), om at jeg var døpt, men valgte å melde meg ut av statskirken da jeg var 15, hvordan mine foreldre reagerte på det, hva mine besteforeldre mente om at jeg konfirmerte meg humanistisk, om søskenbarna mine som ikke var døpt selv om de var svært kristne, fordi de hørte til et annet trossamfunn som ikke praktiserer barnedåp, om hvorfor "ingen" (hennes ord) i klassen går i kirka, selv om de er døpt, og mye annet. Hun fikk litt av hvert å tenke på.