[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er helt fascinert av alle som syns det er (relativt) lett å gå ned! Jeg syns det er virkelig vanskelig, jeg blir rasende sur over at alt jeg ikke har "lov" til, føler at alt er urettferdig og blir sinnsykt fysen. Det er derfor jeg er såpass bevisst på å holde meg flatt, for det å skulle gå ned mye virker totalt uoverkommelig (Og "mye" er ikke så mye, kanskje, jeg har gått ned 8 kilo en gang, etter svangerskap, og 6 kilo i fjor vinter, etter en fæl skade- og sykdomsvinter der jeg var hormonelt helt på tur).

For det første: Det er fordi du skal ned så lite. Du snakker om pyntekilo du og dem kunne du levd et godt og sunt liv med, medisinsk sett, da spiller ikke kroppen akkurat på lag for å bli av med dem.

For det andre: Det hele er nok relativt sett også da. De fleste sier at det er lettere å gå ned enn å beholde vekta. Det er lett å gå ned når du er fokusert på det, men da handler egentlig livet hovedsakelig om slanking altså, det gjennomsyrer hele hverdagen. Så lett og lett, fru Blom. Det krever mye, men det virkelige problemet er å holde vekta etterpå, for det å gå sulten er vanskelig å ha som en livsstil over tid selv om man greier det i en slankeperiode.

Nå kan jeg selvfølgelig bare snakke for meg selv, men sånn er det i hvert fall for meg.