[Candy Darling]

Selvsagt inspirert av løpe-på-kirkegård (GRAVLUND!)-diskusjonen, men den er litt vanskelig å generalisere siden det involverer alt fra hensyn til folk i dyp sorg, via forskrifter og skilting, til noen som mener Ting Ikke Passer Seg. Diskusjonen i seg selv er litt interessant, likevel.

Det finnes nesten ikke en ting som ikke vil støte noen. Juletradisjoner som blir eller ikke blir fulgt, skolegudstjenester, hagearbeid på 1. mai eller 2. pinsedag. Musikk - være seg volum, type eller tidspunkt, barneskrik, påkledning eller manglende sådan. Samlivsformer, kjønnsbinæritet eller andre variasjoner. Og vi er åpenbart også svært forskjellige personligheter; for noen er det vondt å vite at man støter noen på ordentlig, noen himler med øynene og retter seg, andre blir tverre og sære og gir blanke F.

Jeg er jo som nevnt i den siste enden. Jeg er ikke spesielt opptatt av å følge regler som jeg ikke har en internalisert aksept for, og jeg bryr meg lite om hva andre skulle mene om oppførselen min. Stort sett tenker jeg at folk har godt av å bli utfordret på ting vi gjør eller ikke gjør bare fordi.

Men jeg vil selvsagt ikke påføre sorg eller skade eller reell krenkelse - gjøre noen vondt. Utfordringen er å vite forskjellen på det og at tanta Olga bare snøfter over at slik gjør man bare ikke.

På den andre siden kjenner jeg fine mennesker som blir temmelig hemmet i livet sitt gjennom føringene (de selv mener at) andre legger på dem. Kanskje mer utpreget hos personer som har vokst opp i religiøse tette samfunn, men absolutt ikke bare der - det er overraskende mange som gjør ting man bare skal fordi det er spnt man bare gjør.

Så, FP, hva tenker dere om dette? Er man enten en selvutslettende dott eller et egoistisk rasshøl? Er det mange uskrevne regler dere føler dere må følge selv om dere kanskje ikke egentlig vil? Eller er det bare happygolucky, alle tradisjoner er nydelige og alle burde gjøre slik som meg?