[Toffskij]

Jeg er litt spaltet, jeg. Det er mye i boka jeg synes er bra. Språket er godt. Den er skikkelig spennende og lever opp til Umberto Ecos idealer. Miljøet er ekstremt velkjent for meg (jeg har sittet på samme korridor som Meyer, OG disputert i Gamle festsal), og det er godt og gjenkjennelig skildret. Samtidig synes jeg sjelden skildringene er så veldig vittige (som hos Helene Uri), de er bare beklemmende velkjente. ("Å herregud, akkurat sånn er det." )

Og beklemmelse er vel et stikkord for følelsen jeg satt med gjennom hele boka. For jeg satt og var regelrett flau over Francis Meyer, der han går rundt og koser seg med sin antatte integritet og professorale storsinnethet, og er ute av stand til å se alle de etiske overtrampene han uten å nøle begår hver eneste gang det er lønnsomt for ham. Så flere ganger orket jeg knapt å lese videre. "Nei, Francis, ikke GJØR det! Det kommer til å gå så ille!" Det gir jo boka veldig mye driv, og Meyer er jo interessant og ganske nyansert, og på mange måter tatt på kornet, men jeg har nå engang problemer med romaner der jeg ikke liker noen av personene (og det gjør jeg ikke her).

Jeg synes disputasscenen i Gamle festsal var strålende skrevet og aldeles grøssende forferdelig. Jeg hadde vondt i kroppen i flere dager. Uææææ! Og etter det døde i grunnen boka litt for meg. Jeg syntes ikke avsløringene og opprullingen på slutten lever opp til undergangsforventningene disputasscenen gir, resten av boka er et stort antiklimaks. Men det er mulig dette skyldes miljøskade fra min side, hva synes dere?

Til slutt skal det sies at jeg leste boka rett etter A.S. Byatts Possession, som er en bok som er ganske lik på mange måter. Den handler også om en kjærlighetshistorie mellom to forskere som graver fram beviser for to gamle dikteres kjærlighetshistorie. Men den er ca. tusen ganger bedre, så etter den var det ikke så lett å være rettferdig mot Langeland. (Dog bør jo Langeland ha lest Byatt, og kanskje det var der han knabbet plottet. I intertekstualitetens navn.)