[My]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Jeg er veldig privilegert. Sikker jobb, store og fornuftige barn, og mulighet til å gå ut og lufte meg når jeg vil, så jeg klarer meg bra, og når jeg kjenner uronivået øke, går det stort sett greit å minne meg selv på at dette kommer til å gå over, og at det jeg forsaker nå er til nytte for hele samfunnet. Og så gir jeg meg selv mye slakk, og spiser snacks og pusler puslespill og tenker, skitt au, disiplinert kan du være senere.

Klem til alle som er mer påvirket enn meg.

Jeg er som dette, minus det med å gå ut og lufte meg (men fra neste uke av kan jeg det også). Foreløpig takler jeg det bra, jeg har ikke stort behov for å være sosial vanligvis heller, og familien fungerer fint sammen, så over tre uker i isolasjon har gått over all forventning. Viruset er jeg ikke redd for, naturlig nok, siden jeg er ferdig med det, også tenker jeg at vi bare må ta ett problem av gangen, etter hvert som de dukker opp, og gjøre det beste ut av det.