Vis enkelt innlegg
Gammel 01-11-17, 15:14   #22
Ambivalensia
Fullverdig medlem
 
Ambivalensia sin avatar
 
Medlem siden: Aug 2016
Hvor: Vestlandet
Innlegg: 97
Ambivalensia er litt kul
Standard

Sv: Så er jeg kanskje ikke et hundemenneske, likevel..?

Takk for at dere ikke moraliserer. Inntrykket ellers er at det er mindre tabu å være møkklei ungene sin enn hunden sin.

Ja, kjernen er nok at jeg egentlig har nok omsorgsoppgaver å ivareta som det er. Og at motivasjonen for å skaffe hund, primært var å la poden få gleden av å vokse opp med dyr. Men jeg hadde trodd at jeg også ville ha glede av det - kose meg med selskapet, osv. Også føler jeg meg (nesten) bare invadert og utsatt for enda flere krav og forventninger.

Å gå tur er ikke problemet - det får jeg til (skjønt jeg har sagt opp medlemskapet på treningssenteret for å få hverdagen til å henge sammen). Men hunden trenger nok mer mental stimulering, ja. De "metodene" jeg kjenner til er bare så rotete eller grisete. Hun elsker f.eks. å få godbiter gjemt i et lag av papp og papir, men stuen ser jo ut som innsiden av en makuleringsmaskin etterpå. Tips til aktiviteter som ikke krever så mye opprydningsarbeid mottas med takk.

Hun er forresten en kløpper på triks allerede; knappe 6 mnd gammel kan hun både innkalling, dekk, sitt, gå fot, gi labb og "give me five". Har jeg fått en litt for smart hund..?

En annen side ved dette er at jeg liker å gjøre det jeg gjør ordentlig. Så jeg har lest og reflektert og bestemt meg for hvordan vi vil ha det, og hvordan vi skal trene henne, lenge før vi faktisk fikk henne. Innimellom tenker jeg at jeg ville vært en lykkeligere hundeeier om jeg bare fikk henne og ikke var så nøyen på ting. Jeg ser andre hundeeiere som typisk menneskeliggjør hunden sin, og f.eks. synes det er sjarmerende at hunden også sitter ved bordet og forventer en skive med leverpostei... Kanskje det rett og slett er gøyere å ha hund på den måten..? Selv føler jeg meg litt som en godbitstasjon, og lurer på om hunden i det hele tatt har respekt for meg. Hun skjønner f.eks. "gå inn i buret" - men gjør det ikke før jeg står der med godbiten i hånden.

Jeg sliter nok med å finne tid til å stimulere den så mye mer enn jeg gjør, og er særlig uvillig til å bruke tiden etter kl.21 på noen andre enn meg selv. Men jeg håper jo at det blir lettere når valpeperioden er over. Og at følelsene for henne vil bli varmere med tiden. Kanskje dette kan sammenlignes med å være nybakt mor uten å kjenne den forventede tilknytningen til barnet..? Det pleier da å komme seg, sånn etter hvert? Jeg synes i alle fall at dette er litt trist. Og jeg føler meg utilstrekkelig og dum som ikke skjønte at hundeprosjektet kunne vippe lasset for meg.

Ambivalensia er ikke aktiv   Svar med sitat