[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Tar vi det for gitt at barna vil velge samme utdanningsform som oss selv? Er det viktig for deg at barnet ditt får generell studiekompetanse og studerer videre? Er yrkesfag og fagbrev lavstatus?

Det som er viktig for meg er at ungene fyller sitt potensiale og at de opplever utfordringer i kombinasjon med mestring. Å slite seg etter hår og negler gjennom studiespesialisering og måtte bruke 3-4 år for å oppnå et snitt som gjør at man kommer inn er ikke mestring. Det er forbi utfordring. Og jeg ser en del av de ungdommene rundt meg her, og de som har strevd veldig for å komme seg inn, de strever veldig for å komme seg gjennom og ut også.

Jeg er helt sikker på at mange av dem ville hatt det mye bedre på yrkesfag, og eventuelle drømmer om økonomi og ledelse ville de kunne oppnå gjennom å bli mester, lede sin egen bedrift osv.

Og alle blir ikke lykkelige av å lede en bedrift. Det er undervurdert å gå på jobb, gjøre et ærlig dagsverk og gå hjem igjen for å bidra i heimen, i idrettslaget, i nabolaget eller bare ha tid til det man vil.

Jeg er den eneste akademikeren i min søskenflokk. Mine foreldre er "akademiske avhoppere" fra slekter som har forsynt samfunnet med leger, prester, advokater og ingeniører siden reformasjonen. De har selv hatt store mindreverdighetskompekser og vært veldig opptatt av at det ikke bare er akademikere som er noe verdt, siden de har fått mye pepper for sitt valg. Dette gjør at de ikke greier å anerkjenne en akademisk utdanning og tre av mine søsken er blitt rådet av mine foreldre til å utdanne seg "sidelengs", fremfor oppover. Altså to videregående utdanninger, fremfor videregående og høyere utdanning. det er virkelig aldeles meningsløst, og er et uttrykk for komplekser for høyere utdanning og at mine søsken er fornøyd med å underprestere. Å laffe gjennom vgs i tjueårene med toppkarakterer betyr jo bare at du ikke utfordrer deg selv.