[Toffskij]

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. Jeg likte kanskje aller best hvor totalt strippet den var for allslags forklaringer og bakgrunn, selv navnene til hovedpersonene får vi ikke vite. (Det får desto større effekt når sønnen sier farens navn om og om igjen på slutten.) Verden som vi kjenner den, har ganske enkelt gått ad undas. Hvorfor, hva som har skjedd, er helt underordnet, både for leser og personene. Historie, navn, det er irrelevant.

Poenget for leseren er derimot utforskningen av hva som skjer da, når all sivilisasjon, polstring og sikkerhetsnett er borte, «the frailty of everything revealed». Og det som skjer, er selvsagt ikke særlig bra. Men samtidig er det jo en bok som tror på mennesket, det går an, sier den, å ta vare på en slags basal menneskelighet selv om all hjelp, all tillit til at medmenneskene vil oppføre seg ålreit, er søkk vekk.

Så valgte faren riktig? Burde han heller gitt opp, sånn som kona hans gir opp, velge bort et liv som utelukkende består av grusomme syn og opplevelser og oppfylling av de aller mest basale behovene? Var det riktig å kjempe sånn for at et barn skal leve i en verden som åpenbart er blottet for alt håp? Vel, slutten på boka synes å svare ja. Men gutten kunne jo like gjerne møtt noen av de andre og blitt middag.

Det er vanskelig å ikke lese boka litt allegorisk: Er verden allerede nå innerst inne like brutal, bare med mange lag av ferniss utenpå?