[Skilpadda]

Jeg synes boken var fantastisk godt skrevet. Det at replikkene knapt markeres i teksten, og at ingen av personene har navn, bidrar til den kvelende, eller kanskje heller tomme, stemningen. Mannen prøver å stoppe seg selv fra å tenke over hva som har skjedd, hva som er borte og hva som antagelig kommer til å skje med sønnen hans, for ellers hadde han gitt etter for fortvilelsen, slik moren gjorde. Men innimellom greier han ikke helt å holde tankene fra livet likevel, og de veldig knapt beskrevne tankene hans, spesielt om sønnen, men også om verden slik den var, blir enda sterkere da. Sønnen som blir mer og mer fortvilet over angsten over at de kanskje ikke er "the good guys" likevel, siden de ikke hjelper noen, siden de tar mat og ting fra folk som de ikke er sikre på at er døde, og siden faren tvinger tyven mot slutten til å kle av seg klærne og skoene. "But we did kill him." Faren som vet at han svikter sønnen ved å la ham leve videre alene, men som allerede tidlig i boken innser at han ikke vil kunne klare å drepe ham, selv om det er det han føler at han "bør" gjøre, mens han enda har muligheten til å gjøre det selv. Sønnen som, på nesten mystisk vis, har fått med seg godhet og menneskelighet og empati og en sterk følelse av moral, selv om faren ikke lenger tror på disse tingene eller greier å føle dem (eller vise dem), og selv om absolutt ingenting annet i hele verden tyder på at disse tingene fremdeles finnes. Hvordan faren, til tross for sin egen skepsis til at det går an, har greid å videreformidle verdier til sønnen sin som han ikke klarer å tro på selv. "We have to carry the fire."

Det er en forferdelig dyster bok, jeg tenkte flere ganger underveis at den handler om hva som skjer hvis du fjerner alt. Hvis du fjerner alt av kultur, natur, sivilisasjon, glede, lys, vann, varme - hva er igjen av mennesket da? For faren i boken er det bare sønnen hans som gjenstår, den eneste guden han kan eller vil tro på, det eneste som kan få ham til å ønske å leve, og også grunnen til at han greier å være så nådeløs overfor andre som han er. Kanskje vil han ikke engang føle det slik overfor sønnen, men han har ikke noe valg. Og for de fleste andre menneskene vi ser eller aner, er det ingenting menneskelig igjen.

Underveis var jeg av en eller annen grunn sikker på at det kom til å ende med gru og forferdelse. Da det ikke gjorde det likevel, ble jeg så overrasket at jeg nesten følte at jeg måtte begynne på nytt. Fordi slutten ble så overraskende "god" i forhold til gruen i resten av boken, fikk jeg en merkelig opplevelse av at den (på en riktignok veldig pessimistisk og misantropisk måte) er en grunnleggende positiv bok, og at den handler om at det nettopp ikke er bortkastet å "carry the fire". Jeg tenkte i etterkant at jeg nesten opplever den som det motsatte av Lord of the Flies; den handler om at mørket og barbariet så raskt kan ta overhånd og vinne over det siviliserte, mens The Road handler om at det grunnleggende anstendige menneskelige faktisk kan overleve, selv i en verden der selve sivilisasjonen har gått dukken og det egentlig ikke skulle være grobunn for noe som helst.

Det er feil å kalle den grunnleggende positiv, for all del! Men på grunn av slutten følte jeg at den tross hele resten av fortellingen avsluttet på en oppadgående note. At ikke alt er håpløst, og at ikke alle gir opp, selv når ingen lenger har noe grunnlag for håp.