[Nenne]

Jeg husker mye. Da vi hadde klassetreff og ikke hadde vært sammen på 20 år husket jeg detaljer om de andre som de nesten ikke husket selv en gang da jeg minnet dem på det. Det har jeg opplevd i mange andre settinger også at jeg rett og slett husker mer enn andre. Jeg kunne ringt barndomsvenninnens foreldre uten å slå opp nummeret deres hvis de bor på samme sted. Jeg husker bursdagen til ikke bare barndomsvenner, men til søsknene og foreldrene deres også. Totalt ubrukelig informasjon egentlig annet enn som partytriks.

Mange filmer og bøker er alldeles forglemmelige, men jeg husker som regel at jeg har sett eller lest dem, selv om innholdet kanskje har vært så lite inspirerende at det er fortrengt. Så kan jeg da slippe å bruke tid mer enn én gang.

Andre bøker og filmer har gjort skikkelig inntrykk og da husker jeg ikke bare innholdet, men også hvem jeg så filmen sammen med og hvor eller kanskje hvor jeg satt og leste boka.

Hukommelsen min kan spille meg et puss av og til, bevares jeg har ikke fotografisk hukommelse, men tingene jeg glemmer har da åpenbart gjort lite inntrykk på meg og rett og slett bare aldri blitt arkivert.

Jeg husker på mange måter bedre fra lengre tilbake i tid, det er vel egentlig ganske vanlig, og jeg tror jeg har skjønt hvorfor det er sånn, i hvert fall for meg. 1. Jeg var mindre blassert, jeg hadde ikke følelsen av å ha lest dette før eller sett dette før eller opplevd dette før sånn som jeg ofte får nå når jeg gjennomskuer plot-poengene lenge før de inntreffer. 2. Etter at jeg fikk barn er det rett og slett informasjons-oversvømmelse i hverdagen. Hver dag er så stapp full av inntrykk og hendelser at ting glipper. Jeg er så veldig glad for at jeg har skrevet ned ting som ungene sa og gjorde, for jeg klarer ikke i en travel hverdag å "arkivere" alt jeg gjerne ville ha husket på.