[Tallulah]

I går leste jeg et godt innlegg på SiD! i Aftenposten, med kritikk av Plans kampanje der kjendis Funkygine har vært i Rwanda og hilst på fadderbarnet sitt, og som vanlig i Plan kjøres det massivt på med følelsesladde bilder av pen vestlig dame med afrikansk barn i fanget, samt masse om hvordan den pene vestlige damen føler.

Det er ikke første gangen Plan får denne kritikken, og etter så mange løfter om bot og bedring forundrer det meg at de fortsetter i samme gamle leia. Heldigvis ser jeg at fler og fler er obs på dette, og kritikken kommer raskere og fra fler.

Jeg tittet også innom Funkygines Instagram, der en annen instagrammer kommer med saklig kritikk og blir møtt med snurt svar fra Jørgine selv, og et RASENDE og usaklig angrep fra moren hennes (det er jo et annet poeng, er det virkelig greit at offentlige personer gjør det?) der hun får beskjed om å "slutt å prøve å leke kvasiintellektuell og hold deg til saker du har peiling på!!!!" Det kommer fram litt lenger ned i tråden at instagrammeren som kommer med kritikk går på utviklingsstudier på tredje året, har vært masse på feltarbeid, men funkymamma vet selvsagt best, siden hun har vært med Jørgine til Rwanda.

Jeg skjønner at folk vil godt, og jeg skjønner hvor massivt overveldet man kan bli av å møte fattigdom, og ikke minst barn i fattigdom. Men det er ikke greit å bruke barn som rekvisitter i en sak som i størst grad handler om hvordan den privilegerte føler i dette møtet. Jeg mener at bistand som markedsfører seg på denne måten bidrar til større avstand og større forskjeller. De inviterer inn til et veldig lite nyansert verdensbilde som på ingen måte er satt i perspektiv. Der vår måte å leve på er målet, det beste og det alt skal måles opp mot. Så lenge man ikke er der, er man ikke "en av oss". Vi må begynne å forholde oss til Afrika som en verdensdel, med ulike land, ulike folk, ulike økonomier, ulike kulturer og ulike geografier. Som mennesker, ikke rekvisita.