[My]

Helt enig med deg. Har skrudd av "finn venner"-funksjon på snap, og liker ikke engang de gps-klokkene en del kjøper til sine førsteklassinger. Ja, ungene mine har tabbet seg ut noen ganger, og jeg har hatt hjertet i halsen noen ganger, og kjent på panikken, når klokka går og de ikke dukker opp, og ingen aner hvor de er. Men de får alltid prøve igjen, og vise at de har tatt lærdom av feilene sine (for så å gjøre nye), og tabbekvota er stor.

Jeg skjønner det når det er mistanke (og mer enn det) om at noe er alvorlig galt, som over i det kriminelle, eller at de er til fare for seg selv e.l., når man har prøvd alle andre måter å kommunisere på. Men her var det jo bare snakk om helt normale tenåringer. Jeg mener at min rolle er ikke å hindre ungene i å gjøre noe dumt eller galt. Min rolle er å ruste dem til å i de fleste tilfeller ta de riktige valgene, men akseptere at de ikke alltid vil gjøre det, og være der for dem hvis de trenger hjelp til å håndtere situasjoner som blir så vanskelig at de ikke greier det selv.