[him]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men det var litt det jeg mente, him, altså at jeg mener jeg kan velge å snakke med andre dersom saken faktisk er et problem for meg (også). Som i ditt tilfelle med datteren din, der mener jeg du hadde «rett» til å snakke om det fordi det faktisk var et problem for deg.

Ja, det var slik jeg forsto deg. Jeg tror nok jeg hadde valgt å ikke snakke med andre om det hvis datteren min virkelig ikke ønsket det. (det er selvsagt vanskelig å vite helt sikker hva man hadde gjort i en hypotetisk situasjon)

Jeg vet feks om et tilfelle med en voksen mann (mellom 30-40) som er alvorlig syk (potensielt dødelig), han ønsker ikke å snakke om det og ønsker heller ikke at den nærmeste familien hans (mor, søsken, barn etc) snakker om det. I og med at det er så alvorlig er jo også de påvirket, men å gå helt imot noe som en voksen mann definitivt ikke ønsker, og som tross alt skjer inne i hans kropp, jeg synes ikke det automatisk er noe riktig/galt her.