[him]

Sitter og reflekterer over det i kveld. Jobben min er å arbeide med ting som ikke fungerer/er gammeldagse/uhensiktsmessige løsninger/det er konflikter/nye problemer. At og til er det lett og av og til er det vanskelig. Ser litt på hva andre gjør, og en måte å løse det på når det er veldig forskjellige meninger om hva som er sant/ikke sant/hva er beste løsning/hva er dårligste løsning, er å lansere en tredje sannhet - noe som gjør det lettere å gå videre. Men er dette ok? Et par eksempler på hva jeg mener (ikke hentet fra min jobb! ) slik at det skal være lettere å forstå hva jeg tenker på.

• Ei jente skal slå opp med kjæresten og begrunner dette med at hun føler seg for ung til å ha kjæreste (mens den egentlige begrunnelsen er sykelig sjalusi)
• Eller at man ønsker noen skal gjøre en arbeidsoppgave og begrunner dette med at vedkommende er så flink, mens man selv ikke er så stødig (mens den egentlige begrunnelsen er at man fint kunne ha fikset det selv, men man har veldig dårlig med tid)
• Eller hvis to grupperinger ikke greier å bli enig og har hver sin løsning, så får man ledelsen til å bestemme en tredje løsning. (selv om den løsningen som blir bestemt er litt dårligere enn den ene gruppen sin løsning, så gjør dette det mulig for begge gruppene å samarbeide videre, og man slipper å "miste" noen på veien)

Hva tenker dere? Helt greit å basere seg på ting som ikke er helt sant, i slike tilfeller. Ville dere gjort det selv? Oppdager dere det når andre gjør det?