[Milfrid]

Satt det litt på spissen Safran. Jeg er jo klar over at det er en prosess før man tar barn ut fra hjemmet. Men har ikke fått forståelse for at argumentet om tilknytning til foreldre legges på vektskåla når man vurderer om det er noe man bør eller ikke bør gjøre. But then again, barn kan jo ha sterk tilknytning til ræv foreldre også, så jeg ser jo at det alene ikke kan brukes som argument for å la barn bli i hjemmet.

Jeg er veldig for at man skal ha et barnevern og ikke minst at barna skal settes før foreldrene. Det er ikke foreldrene jeg tenker på når jeg sier at man i større grad bør forsøke tiltak i hjemmet før man tar barna ut av hjemmet (og nei, jeg mener ikke at man kan sette tiltak inn i alle hjem). Men om problemet er en fattig aleneforelder som jobber ræva av seg for å få hverdagen til å gå opp og dermed svikter på andre områder fordi Livet og SlitenTM, så kan man like gjerne bruke pengene som et fosterhjem koster på tiltak som gjør at foreldre får hodet over vannet og klarer foreldrerollen. Det burde ikke være to ulike budsjett. Om problemet er psykisk sykdom og rus og foreldre som synes oppgaven er umulig å klare alene, så burde man kunne få tiltak som gjør at man klarer å stå i situasjonen (jeg har ekstremt liten tro på å stappe psykisk syke ungdom med rusproblemer inn på institusjon). Osv. Osv.

Foreldre som sliter med psykisk sykdom og rus selv bør få hjelp til å fikse dette. De bør selvfølgelig ikke ha omsorg for barn når de ikke klarer å ivareta seg selv heller. Men det bør legges opp et løp som ikke fører til at man etter to år sier «sorry, der var løpet kjørt du, barna dine er nå så knyttet til noen andre at de er tapt for deg», om foreldrene har klart å bli friske igjen.

Foreldre som mishandler barn psykisk, fysisk og eller seksuelt mister retten til å være foreldre i mitt hode. De kan få skjerpe seg og så helle ta kontakt når ungene er voksne og selv kan bestemme om de kan og ønsker å tilgi.