[Erica]

Jeg er ikke prinsipiell motstander mot å hjelpe til, for vi er nå alle så forskjellige. Ett av mine barn har vært alvorlig syk, men greide å fortsette studiene allikevel. Klart vi bidro med penger i denne settingen. Vi betalte privat hjelp for henne for helsa, samtidig som vi bidro med litt på husleia så hun skulle slippe å jobbe på si, for det var helsa for dårlig til. Nå er hun nesten helt bra, og vi stopper hjelpen nå. Eller- vi betaler telefonen hennes.

Den minste har en kronisk sykdom som gjør at han må bruke en del mer penger enn vi friske. Jeg tror nok vi kommer til å hjelpe han også, når den tid kommer.

Hun i midten har ikke noen spesielle behov, men er rå på pengebruken, så der ser jeg for oss at vi må være mer restriktive. Hun har jo ikke de behovene som søsknene har hatt, så det er for så vidt greit. Det kan jo hende vi hjelper litt allikevel om hun skal bo i Oslo for eksempel, ikke lett å få hybel som ikke koster skjorta der.

Jeg selv fikk hjelp av en bestemor faktisk, som overførte en liten månedlig sum til meg. Det var utrolig kjærkomment og jeg mener selv at det verken har gjort meg bortskjemt eller hjelpesløs:-o