[nokon]

Eg føler meg utilpass i sosiale settinger der eg ikkje har noko klar rolle, så store, private minglegreier er tøft. Eg løyser det gjerne med å påta meg ei rolle, som å koke kaffe eller hjelpe til med praktiske ting, slik at eg har noko konkret å trekke meg tilbake til. Eg strever med å sortere inntrykk og at eg blir veldig lamma når det er mange som snakker om mykje forskjellig.

Eg har riktignok ei sosial fobi-diagnose, men slik eg har forstått det, er det mest snakk om graden av ubehag, at å vere sjenert i visse setningar er håndterbart, men st når det blir så ubehagelig at det tipper over i angst og ikkje bare ubehag, er det behandlingskrevande. Så for meg blir det kunstig å utelukke sosial fobi slik HI gjer. Før eg blei så dårlig at det var behandlingskrevande, strevde eg med dei same sosiale situasjonene som eg gjer nå. Forskjellen er at då gjekk eg heim og rista det av meg som «veldig ubehagelig» medan nå blir eg meir skremt og går lettare i frys-modus og mister oversikt. Å bli kurert for sosial angst, handler ikkje om å bli forvandla til ein ekstremt utadvendt person som aldri reagerer med ubehag eller sjenanse. Det handler om å få god nok kontroll på reaksjonene til at ein «bare» reagerer med ubehag og sjenanse, ikkje med så sterk angst at det lammer ein. I mitt tilfelle er det i alle fall veldig klart at dei situasjonane som tidlegare opplevdes som «kleine», «ubehagelige» eller «Åh, eg trivest verkelig betre med mindre sosiale situasjoner», har blitt situasjoner som nå utløyser angst. Eg merker klart at det er ein del av ein glidande skala.