[Skilpadda]

Jeg har ikke lest noe av Hustvedt tidligere, og jeg likte denne veldig godt. Kanskje hun har det til felles med ektemannen at alle liker den første romanen de leser, og så får man overdose etter hvert?

Jeg synes det var mange fine små historier, selv om alle er "typiske" og uoriginale, som du sier, og som alle er typiske kvinne-/jentehistorier. De eldre kvinnene som venter på døden, den middelaldrende kvinnen som blir forlatt til fordel for en yngre kvinne, den unge moren med den frustrerte ektemannen og de pubertale jentene som går gjennom et velkjent venninnedrama. To nære, varme mor-/datterforhold var det jo også. Og alle disse historiene får en slags lykkelig slutt - alle sammen, faktisk, til og med den sinte og tragiske Abigail - men jeg synes ikke de var platte likevel. Og jeg lurer på om det er fordi jeg fikk inntrykk av at fortelleren diktet sluttene, mer enn at alt sammen tilfeldigvis gikk bra for alle hovedpersonene. Mia er jo dikter, og jeg synes det er talende at alle historiene er så veldig litterære. Jentene i poesiklassen hennes kommer over og gjennom dramaet sitt ved å bruke litterære grep for å forstå hverandre bedre, Mia og Boris finner tilbake til hverandre gjennom en skriftlig kurtise, og til og med naboen kommer ut av sitt uføre gjennom en arv som Mia beskriver som "noe som mest hører hjemme i en roman fra det nittende eller tyvende århundre". Jeg tenkte meg vel egentlig at hun har diktet alle disse sluttene, dikter som hun jo er, og at poenget ikke er å lage en realistisk roman, men å gi alle disse ganske ekte personene en diktet, men ikke helt utenkelig god slutt på sin historie. For å skape en komedie i stedet for en tragedie, må man bare vite hvor man skal slutte, skriver hun et sted mot slutten, og kanskje alle historier kan ha en god slutt hvis man bare velger det riktige stedet å slutte å fortelle.

- Dette var litt usammenhengende, men jeg har bare helt nettopp sluttet å lese, så jeg har ikke boken helt klart for meg i hodet lengre. Jeg tror i alle fall jeg-personen er dikter i ganske stor grad, også i måten hun forteller sin egen historie, og hun er jo også inne på at vi som lesere ikke kan vite om noe av det hun sier er sant.