[Wix]

Jeg ble visst mer opptatt av sidesporet enn hovedsporet. Jeg tror det kan skje ganske fort dersom pasienten kommer med uspesifikke symptomer av angst, og man blir veldig opptatt av å finne ut hvorfor, og hva som kan ha skapt disse symptomene, og grave i hukommelsen etter ting som kanskje er fortrengt. Da er det ikke mange antydninger om "kan det ha skjedd noe vondt med deg, tro?" fra en medfølende terapeut som skal til før man plutselig får tanker om at man vet jo ikke at det ikke kan ha skjedd heller, og jo mer man tenker på det, jo sikrere blir man på det. Dette er følsomme saker, for det jo selvsagt veldig viktig for dem som faktisk har blitt misbrukt å bli trodd på det. Jeg jobber med slike ting så jeg har hørt mye fælt, men misbruk, spesielt fra foreldre, er det verste jeg kan tenke meg tror jeg. Å i tillegg ikke bli trodd må være helt, helt forferdelig.

Uansett, vi vet ikke hva som har skjedd her, og kanskje er det uansett litteratur. Jeg synes det var et interessant grep å skrive en bok med en "mothistorie", kanskje langt mer effektivt enn andre virkemidler for å vise hva det gjør med noen å kjenne igjen seg selv i en bok, og for å vise at det finnes mange historier. Jeg tenker med skrekk på hvordan eksens "skilsmissebok" om han og meg kunne sett ut fra hans hånd.

Nå pleier forfatterne sjelden å si at det de skriver er sant. Det er vel kun Knausgård som er så tydelig på det (men også han skrev liksom-romaner før Min kamp). Men kanskje blir forfatterne litt mer forsiktige med hva de skriver fremover. Jeg er veldig delt på dette, for det kan bli veldig gode bøker når gode forfattere skriver om ting de er personlig engasjert i. Likevel synes jeg enkelte har gått for langt og vært for hensynsløse. Kanskje burde de kamuflert det bedre, eller ventet noen år med å publisere bøkene. På den måten kunne de likevel få ut de gode bøkene de skriver, og de spart sine nærmeste og relasjonene til dem.