[Blå]

At det er inntrykket som kommer frem skyldes vel, som du selv sier, at det stort sett ikke er hverken familie eller nære omgangsvenner som skriver nekrologer. Så her blir det den "offentlige" personen, enten det er i kraft av yrke, eller organisasjonstilhørighet som fremheves.

Jeg har stort sett vært i minnestunder til mennesker jeg er i familie med eller har kjent nært og personlig. og jeg opplever som oftest at det er en blanding av det personlige og det mer offisielle, altså taler fra arbeidsplass og organisasjoner. Ofte kan dette være ganske interessant, fordi jeg blir kjent med en annen side av mennesker jeg har kjent på andre arenaer enn de profesjonelle.

Nei, jobben definerer ikke hvem vi er. Men den er en viktig del av hvem vi er, for mange av oss. Og jeg har mange mennesker som kjenner meg i hovedsak i kraft av mitt yrke. De vet kanskje at jeg er gift og har barn og sånn noenlunde hvor gammel jeg er, men der stanser også det kjennskapet de har til mitt privatliv. Og så har jeg en del bekjente, som knapt vet hvor jeg arbeider. Simpelthen fordi det aldri har vært et viktig samtaleemne mellom oss.