[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Nå er det kanskje ikke direkte overførbart, men jeg adopterer aksenten til de jeg snakker med når jeg snakker engelsk. Det er ikke bevisst, men det skjer av seg selv.

Greit nok når jeg sjarmerte slekta i Irland i senk. Ikke like greit når jeg begynner å brekke på spansk en del steder i USA som var svært hispanic.

Er forresten Hispanic et begrep det er "lov" til å å bruke?

Jeg bikket også fort over i "Microsoft helpdesk-engelsk" den tiden jeg oppholdt meg mye på Sri Lanka. Snakket jeg mitt beste skoleengelsk skjønte jo ikke folk hva jeg sa. Da faren min kom på besøk, og jeg forklarte for drosjesjåføren hvor vi skulle, og småpratet litt, trodde pappa at jeg hadde lært meg det lokale språket, han skjønte ikke at det var engelsk vi snakket.

Min opprinnelige nordnorske dialekt er jo veldig avrundet og avslipt og står igjen som en ugjenkjennelig, intetsigende grøt, som jeg snakker til vanlig. Men jeg merker også at jeg blir påvirket av nordnorske dialekter. Da kommer det tilbake hos meg også. Jeg hører det selv, men greier ikke å gjøre noe med det.