[Gaia]

Jeg er også i ferd med å bli sakte sprø av den sosiale distanseringen. Jeg blir mini-paralysert av at det som er min normale "go to" ikke er lov, og har endt opp med å bli skikkelig unormalt tilbaketrukket. Jeg syns ikke det er så hyggelig med digitale treff, sikkert fordi jeg er en person som naturlig er ganske skravlete, og derfor er avhengig av de små signalene man får i form av kroppsspråk for å ikke ta over samtaler. Det er mye mer krevende i digitale møter enn IRL, og jeg er stort sett kokt i hodet etter en halvtimes digitalt møte (hvor jeg skal bidra, ikke bare lytte).

Jeg hørter på en utrolig fin podcast av Bréné Brown, som heter "Unlocking Us" og den jeg hørte på i dag, om ensomhet, traff meg på så utrolig mange nivåer. Jeg har den fine familien min og jeg har litt tilgang til de nærmeste vennene mine, men "gruppa mi" er ikke tilgjengelig. Jeg får ikke tatt det glasset med vin som har vært planlagt lenge (siden vi ikke er i "koronafamilie") og jeg får ikke tatt de tre lunsjene som jeg hadde planlagt da jeg ble sendt til hjemmekontor. Det betyr at det er mange, små avtaler, som rett og slett aldri blir noe av. Og jeg vet ikke når de blir noe av. Det er alle de små, daglige møtene, som er så viktige for meg. Felleskapet med andre, det å være sammen med flere venner og bekjente, er så og si borte fra livet mitt. Og det er et mye større savn enn jeg kanskje har vært villig til å innrømme for meg selv. Jeg trenger folk. Både de nære relasjonene, og de som ikke er så nære. Det er mine daglige småmøter med folk som fyller meg med energi, og en del av arenaene som gir meg energi har vært helt ikke-eksisterende siden samfunnet lukket ned.