Sv: Del et dikt!
Månekveld
- av Inger Hagerup
Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
Og kjenne kulden i fra det døde lyset,
Men være levende allikevel.
Jeg er en gave livet en gang gav meg
Av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.
Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
Og kjenner lykkens forte, søte sting,
For ennå har jeg ikke nådd til broen
Som går fra allting til ingenting.
Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
Imot din dype, dype evighet.
__________________
Høst(Vesla 2002, Junior 2010, Knøttet 2015)
Though my soul may set in darkness, it will rise in perfect light; I have loved the stars too truly to be fearful of the night.
|