[Pøblis]

Jeg er født og oppvokst i Oslo, og har alltid bodd her. Jeg har jobbet i en bransje (helse- og omsorg) hvor det er typisk at folk kommer fra alle kanter av landet - og av verden for å jobbe, og jeg har aldri opplevd at folk har gjort narr av andres dialekt - heldigvis. Det nærmeste jeg har kommet var en morgen på vaktrommet på sykehjemmet hvor vi hadde en ganske munter passiar om hvorvidt det heter tannkost eller tannbørste. Jeg vil tro at del fleste som bor i store byer i stor grad er vant til at folk rundt dem snakker et godt utvalg av ulike dialekter.

Slik som du beskriver har jeg heldigvis aldri opplevd Lhi-My, jeg bor i et område hvor folk liksom snakker "fint", men opplever ikke at de jeg omgås snakker nedlatende om folk med andre dialekter.

Jeg har heller ikke opplevd at folk hermer etter andre. Men jeg er som jeg sa tidligere, en kameleon, og gjør som omgivelsene mine. Etter en helg sammen med mine slektninger fra en bygd i hedmark, så plukker jeg opp mye dialekt.

Da Mamma flyttet til Oslo på femtitallet, fikk hun beskjed om å legge av seg endel typiske ting ved sin Hedmarksdialekt når hun jobbet som yngstedame å kontoret til et verdensomspennende skipmeglerfirma. I dag snakker hun det mange kaller ikke-dialekt, veldig bokmålsnært østlandsk, og så slår hun over til sin barndoms dialekt når hun snakker med sambygdinger, folk som snakker utpreget dialekt fra andre steder i landet - uansett hvor! - og når hun begynner å nærme seg Elverum på vei mot sin barndoms dal.

Pappa er vokst opp på Oslo øst og vest, og elsker å si kjerka og butikken og serreiimorra!! nå som han er pensjonist og ikke lenger jobber som rådgivende ingeniør.