[My]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg bodde en periode i Irland, og da jeg kom dit ble jeg helt satt ut av å bli kalt "Love" overalt. "There you go, Love", sa mannen på puben, damen i butikken og bussjåføren og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var takk, hei, unnskyld og beklager over hele linjen og jeg må si jeg savnet det da jeg kom hjem til Bergen der alle sa "hrmf" hvis de dultet borti noen eller møtte noen ved årtusenskiftet. Helt ærlig synes jeg folk er blitt betydelig høfligere, spesielt ungdom, de siste 25 årene. Vi drev da aldri og håndhilste da vi var fjortiser, hverken på barn eller voksne, og siden vi var litt ekstra strengt oppdratt på dette feltet ble mine søsken og jeg himlet litt til, som om vi trodde vi var noe, som drev med neiing, bukking og hilsing. Nå hilses det over en lav sko og sist min eldste (15) dro med seg en gjeng hjem, var det presentering, "Hyggelig" og komplimenter til mat og hus over en lav sko.

Ja, yngste har ei venninne av afghansk opprinnelse, og når hun er på besøk tar det en evighet før de kommer igang med lek, fordi venninna er så opptatt av å overøse meg med komplimenter for huset, klærne mine, håret mitt etc, og takke for at hun fikk lov til å komme. Jeg blir litt sånn "ja, ja, ja, whatever - gå og lek nå".

Men jeg har også merket meg den økte praktiseringen av håndhilsing og "voksne" høflighetsfraser også blant norske barn og ungdommer, sammenlignet med da jeg selv var barn. Klemming også. Døtrene mine og venninnene klemmer hverandre alltid når de går.