[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg skal tilstå at jeg ER redd for hvordan det kan påvirke egne barn, om jeg "suges opp" i et barn som krever veldig mye. Jeg følte veldig på det da datteren vår var syk, at gutta kom i annen rekke. Men det var jo midlertidig, og de var jo like bekymret for henne, de, så de var "om bord" på at det måtte bli sånn.

Vi har fosterbarn i nær familie, og er avlastere selv, og vi blir neppe fosterforeldre. Det høres kanskje kaldt ut, men det jeg kjenner mest på etter ei uke med avlasting er at vi må være mye mer "på", følge opp, være tålmodige, finne balansen mellom å øve på ferdigheter og å akseptere at grunnlaget er annerledes enn hos de med en lettere start på livet. Jeg hadde ikke klart det på heltid. (Men her er helt sikkert hvert tilfelle unikt, for all del. )