[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av veobra, her.

Det fordrer at mine ledere og kolleger fortsetter å samarbeide digitalt når vi er tilbake. De må huske å informere alle når de snakker om noe i gangen og huske de som sitter hjemme. Jeg tipper dette kan bli noe av utfordringen på sikt. Noen kommer raskt tilbake til praten i gangen og husker ikke/ønsker ikke å huske de som sitter hjemme. Jeg så tendenser til den uviljen allerede i høst, da var vi en del fysisk tilstede.

Det er dette jeg frykter skjer hos oss også når vi en gang slipper inn på kontoret igjen. Vi merker det veldig godt at fravær at kontorjobbing gjør at den uformelle praten, de tilfeldige møtene man får ved kaffemaskinen og i kantina er nesten ikke-eksisterende på hjemmekontoret. I tillegg sliter vi med at vi samhandler med store deler av organisasjonen, og det er mye tyngre når alle sitter bak en skjerm.

For meg så er kontorjobbing best, og jeg vil helst tilbake så mye som mulig. Likevel merker jeg at det er behagelig å kunne sove litt lenger om morgenen, slippe å kave meg ut og ta toget til jobb. Det merkes at jeg har mer tid til andre ting når jeg slipper reisevei på 1,5 time om dagen.

Det som blir utfordringen, tror jeg, er når halvparten sitter på hjemmekontor og halvparten er på kontoret. Det stiller for eksempel store krav til utforming av møterom, sånn at man lett kan ha hybridmøter der noen er på kontoret og noen hjemme. Og hvor stor styringsrett skal arbeidsgiver ha på tilstedeværelse? Og hvordan løser man praktiske ting som god ergonomi og forsikring på hjemmekontoret?