[Toffskij]

Jeg hadde heller ikke lest den på evigheter – jeg kan nok ikke ha lest den i noe som kan kalles voksen alder i det hele tatt. Kanskje jeg var 15 eller noe slikt? Og som alltid når jeg leser ting om igjen med sånt tidsgap, ser jeg at tenårings-Toffen var en romantisk Toff. Så for henne var boka litt som dystopiens Romeo og Julie. Med det mener jeg at jeg ikke skjønte hvor ødelagte hovedpersonene var av Ingsocs nådeløse virksomhet alt før det lille subversive eventyret deres begynte. Og at det egentlig i stor grad var orkestrert av Partiet for interne formål hadde jeg i hvert fall glemt. Og at boka er så lang og analytisk, det var i hvert fall borte!

Det er kanskje like greit å være litt romantisk i den alderen, for som Skilpadda sier, det er en gjennomført grim og trøstesløs bok – Winston øyner flere ganger håp om at det er «something called human nature» som kan reddes tvers igjennom tortur og indoktrinering. Men det er det ikke. Til det er partiet altfor effektivt og altfor systematisk i å bryte ned alle naturlige bånd og all tillit mellom mennesker. Det etterlater dem isolerte, og tar fra dem både hukommelse og språk.