[Røverdatter]

Jeg måtte lete opp denne tråden for å se om noen andre hadde ment noe om boka, og det hadde dere jo, jammen. Jeg har igjen noen få sider nå, og må si jeg ble svært positivt overrasket over boka etter en litt døll åpning. Det å fortelle historien fra forskjellige synsvinkler er et svært virkningsfullt virkemiddel. Jeg syns det fungerte veldig bra i denne boka. Selv likte jeg best delen om presten Arvid.

Boka traff meg til tider midt i magen ved å fremlegge tanker og idéer som egentlig er strengt forbudt og tabubelagt. For eksempel der presten Arvid gleder seg over at David har mistet hukommelsen fordi han selv får noen å være til for, eller der han røper at han har tenkt at det blir spennende med et liv og nye muligheter etter konas død - noe som jo viser seg å være helt feil. Jeg blir iallefall veldig satt ut av at han legger frem slikt med den største selvfølgelighet. Tiller beskriver det mørkeste mørke ved menneskene på en tilforlatelig måte som treffer meg veldig.

Jeg er enig i at den siste delen er den dårligste. Jeg tar meg i å tenke at det er fordi det er skrevet av en mann som ikke vet hvordan kvinner tenker. Men på en annen side så vet ikke jeg hvordan en gal kvinne tenker heller - og det kan jo like greit være jeg som ikke forstår.